Kraften av én

Ferdig! Ringen er sluttet, og ondskapen gikk ikke av med seieren. Gjennom 700 og noen sider har jeg blitt kjent med fargeblinde Peekay, og lært å kjenne det samfunnet han vokste opp i. Ikke fargeblind med tanke rødt og grønt, men den viktige formen for fargeblindhet. Han er hvit og vokser opp i et svart Sør-Afrika på 30-, 40- og 50-tallet. Vennene hans er tyskere, jøder, kaffere, svarte.
Han møter samfunnet med et barns undring, og i starten av fortellingen lærer vi det sør-afrikanske samfunnet å kjenne gjennom et barns øyne.

Vi møter en haug med første ganger; første gang han er på skole, første gang han møter noen som ikke vil ham vel, første gang han får godteri og drikker brus, hans første boksekamp. Alt dette blir vi kjent med gjennom et barns sammenlikningsgrunnlag. Det synes jeg er et godt virkemiddel gjennom fortellingen. Ord og sammenlikninger passer med det som er innenfor det man kan vente av en som er på alder med hovedpersonen. Etter hvert som hovedpersonen blir eldre, blir sammenlikninger og ord også det på en måte. Vi ser at det handler om en personer som er eldre og har mer erfaring enn han vi har møtt tidligere.

Fortellingen viser varme personer og vennskap på steder man ikke skulle tro det var mulig. Venner som ofrer alt for hverandre uten tanke for egen vinning eller status. Roller og raser blir visket ut, og blir erstattet av varme og omtanke når man jobber mot et felles mål. Samtidig ser man et klart, men elegant, opprør mot maktfaktorer i samfunnet.

Tre ting jeg likte ved Kraften av én (og her er det vanskelig å begrense seg til bare tre):

1. Ord og sammenlikninger vokser sammen med alderen på hovedpersonen.
2. Det er en klassisk fortelling om det gode mot det onde, men er likevel full av overraskelser.
3. Persongalleriet! Jeg utdyper ikke det noe nærmere, for du skjønner hva jeg mener når du leser boken.

Denne boken kan du ikke gå glipp av!