Rosa elefanter

Å se rosa elefanter er et uttrykk for ting man tror man kan se når man har fått litt for mye godt i glasset. Det kan også være et uttrykk for noe som umulig å ikke legge merke til. Med så mange nye bøker i ventehyllet, og valgets kvaler på hvor jeg skulle starte, falt valget nettopp på Rosa elefanter. Begrunnelsene for dette valget er egentlige ikke så gjennomtenkte:

1. Forsiden på boken likner bakgrunnen på bloggen min,og
2. Tittelen. Hvem kan vel motstå rosa elefanter?

Boken Rosa elefanter inneholder verken mye sterk drikke, eller store, feilplasserte blikkfang. Det er heller en bok om Artur og konen Selma, og deres alderdom på gården sin. Når barna er flyttet hjemmefra og gårdsdyrene har forsvunnet, ser ekteparet fram til rolige dager i fredfylte omgivelser. De, og særlig Artur, hadde ikke regnet med at nabolaget skulle fylles opp av nakne damer som driver yoga i hagen, og vekkelsespredikanter på andre siden av veien. Nå er det faktisk bare en av hvert slag, men Artur er mistenksom av natur. Han venter nå storinnrykk, og fullstendig moralsk forfall i nabolaget. Han tror selvsagt at han får alle sine mistanker bekreftet når vekkelsespredikant-ekteparet graver ned lik i hagen. Han tror i alle fall det er et lik, og når en mann forsvinner i nabolaget, er detektivarbeidet i gang.

Tre ting jeg likte ved Rosa elefanter:

1. Tittelen! Det er en fornøyelig tittel på en fornøyelig bok.
2. Hvordan historien drives framover av de herlige karakterene vi blir kjent med. Karin Brunck Holmquist har skapt et troverdig persongalleri som uten noe fiks-fakserier tar oss med inn i handlingen på en god måte.
3. Humoren. Jeg lo høyt for meg selv ved flere anledninger, og tok meg selv i å smile for meg selv underveis.