Krystallslottet

På sommerens ferietur til Tyrkia, i en haug av slitne, gjenglemte bøker, dukket Krystallslottet opp. Boken er en selvbiografisk roman skrevet av Jeannette Walls. Hun skriver om en omflakkende oppvekst med en eksentrisk (les: sprø) far. Jeg fikk et innblikk i hvordan det var å vokse opp på siden av det normale samfunnet, og jeg må si at jeg har tenkt mye på den boken når jeg har sett innslag om romfolkene på nyhetene. Deres verden er også på siden av det vi regner som det normale, men er dette noe barna skal bli straffet for? Hvor er menneskeverdet til denne gruppen? Hva gir oss rett til å se ned på andre fordi de ikke er innenfor det som vi regner som normalt?

Tilbake til Krystallslottet. Boken beskriver en familie som stadig er på flyttefot, og foreldre som har mange drømmer. Realisme og ansvarsfølelse er ikke foreldrenes sterke sider, så barna må bli voksne i en fei. Gjennom hele boken blir vi presentert to sider av ulike saker: Samfunnet for de såkalt normale mot samfunnet for denne hjemløse familien. En kjærlig og omsorgsfull far når han var edru, mot en destruktiv og upålitelig når han ikke var det. At det gikk bra med medlemmene i denne familien står for meg som intet mindre enn utrolig!

Tre positive ting ved Krystallslottet:

1. Walls skriver om oppveksten og om familien på en sånn måte at kjærligheten til dem lyser gjennom i hele boken.
2. Personskildringene er gode, og jeg ser denne merkelige familien for meg og føler nesten at jeg kjenner dem.
3. Humor er en viktig del for at dette ikke skal bli en tragisk fortelling. Jeg måtte ta meg i å le høyt for meg selv, og fikk rare blikk fra solsengene rundt meg.