Bøker om undertrykte kvinner og kulturkonflikter går det 13 på dusinet av, og Indias datter kunne lett gått i den fellen. Heldigvis gjør den ikke det. Ikke i nærheten!! Jeg liker godt parallellfortellingen i denne boken. Leseren følger to kvinner, Kavita fra India og Somer fra USA, og det som binder sammen fortellingen er Asha. Asha er født i India og adoptert til USA, og som du kanskje skjønner er Kavita og Somer begge hennes mødre. Det som ryster meg i denne boken er hvor lite jentebarn er verdt i India. De sees på som en utgiftspost og økonomisk belastning for fattige familier. India er selvsagt ikke alene om dette, og det gjelder jo ikke landene som helhet! Kulturen sier at sønner skal hjelpe til på gården og forsørge familien. Døtre skal sitte hjemme og vente på en mer eller mindre passende frier, og foreldrene må betale medgift for at noen skal overta ansvaret for henne.
Når unge Kavita for andre gang får en datter er fortvilelsen stor. Hun er livredd for at mannen hennes, Jasu, skal ta denne datteren også. Redningen for Usha, senere Asha, blir at Kavita viser stort mot og leverer henne på et barnehjem, og hun blir adoptert av Somer og hennes indiske mann, Krishnan.
Gjennom boken følger vi Asha og hennes to mødre. Vi ser hvordan savn nesten ødelegger for kjærlighet, og hvordan jakten på det som kunne ha vært kan ødelegge for det vi har.
Tre ting jeg likte ved Indias datter:
- Sterke kvinneskikkelser som ikke bare godtar ting, men som er med på å skape sin egen framtid.
- Kulturkonflikten behandles med seriøsitet og blir ikke en klisjé, og et gjør at det er en troverdig fortelling som formidles.
- Vi møter også menn som er et offer for den kulturen de er en del av, og vi ser at også de har kvaler med å gjøre det som kreves av dem. Dette er også med på å gjøre fortellingen troverdig.
