Menneskefluene

Det er merkelig hvordan krimhelter i ulike bøker ofte likner enten på forfatteren eller på skuespilleren som har spilt i filmer. Når jeg leser om Varg Veum ser jeg for meg skuespiller Trond Espen Seim. Når jeg leser om William Wisting ser jeg for meg forfatteren Jørn Lier Horst. Det kan jo selvfølgelig være at dette bare gjelder for meg, men det samme skjedde når jeg startet på Menneskefluene. I starten så jeg for meg førstebetjent Kolbjørn Kristiansen som en mer eller mindre kloning av forfatteren Hans Olav Lahlum. Først senere i boken oppdaget jeg at hovedpersonene her var høy og lys, og ikke nødvendigvis like energisk som forfatter Lahlum. Jeg ble litt forvirret et lite øyeblikk, men det gikk fort over. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å tenke på det. Det var så mange mysterier i boken at jeg var for opptatt av å prøve å løse dem.
Menneskefluenes handling finner sted på slutten av 60-tallet, med forgreininger til perioden før og under 2.verdenskrig. I Krebs gate 25 høres skudd, og den anerkjente motstandsmannen, Harald Olesen, blir funnet skutt og drept i sin egen leilighet. Naboene som hører skuddet befinner seg mellom åstedet og utgangsdøren, og alle vinduene i leiligheten er lukket fra innsiden. Det er et typisk lukket rom-mysterium, men ikke noe mindre spennende av den grunn. Listen over mistenkte er lang, og mange av naboene har sine skjelett i skapet. Det er mye som ikke er som det ser ut til ved første øyekast.
Den unge politietterforskeren, Kolbjørn Kristiansen, blir satt til å lede etterforskningen, og skaffer seg utradisjonell hjelp i overklassefrøkenen, Patricia Louise Isabelle Elizabeth Borchmann. Han liker særdeles dårlig at hun hele tiden ligger minst ett skritt foran både ham og resten av politiet, der hun sitter i biblioteket sitt, lenket til rullestolen, i det han kaller Det hvite hus. Når de graver dypere i naboenes historier finner de ut at det mange som kan ha avfyrt skuddene som tok livet av Harald Olesen.
 

Roser, kyss og døden

Nå har det vært lenge stille fra denne kanten. Ikke fordi jeg ikke har lest, men mer fordi jeg har lest så mye forskjellig. En av forfatterne jeg har lest denne våren, eller mer vinteren om man tar mer hensyn til været enn kalenderen, er Maria Lang. Eller det vil si at Maria Lang egentlig er Dagmar Lange, en svensk forfatter og lektor som var svært produktiv med tanke på bøker.
At damer kan skrive god krim er ikke noen nyhet. Heller ikke at svensker kan det. Da kommer det ikke som noen overraskelse at mitt nye bekjentskap med tanke på bøker, også mestrer denne sjangeren. Men noen nyhet er det vel neppe. Boken Roser, kyss og døden er skrevet på 50-tallet. Bortsett fra at handlingen foregår på den svenske landsbygden så kunne boken like gjerne vært skrevet av Agatha Christie. Nærmest i Christies ånd er Roser, kyss og døden et lukket rom-mysterium. Kriminalkommissar Wijk og amatør, systematiker og nysgjerrigper Puck løser mysterier. Selv med få mulige gjerningsmenn er det ikke lett å komme til bunns i sakene, men de Wijk og Puck utfyller hverandre.
Selv om det er drap det dreier seg om i denne boken, er det likevel en god tone. Det skinner gjennom at den er skrevet i en tid hvor høflighet og takt og tone sto mye sterkere enn det gjør i dag.
Alt i alt er dette noe så sjelden som en koselig krimbok, og jeg leser gjerne mer av Maria Lang.