Menneskefluene

Det er merkelig hvordan krimhelter i ulike bøker ofte likner enten på forfatteren eller på skuespilleren som har spilt i filmer. Når jeg leser om Varg Veum ser jeg for meg skuespiller Trond Espen Seim. Når jeg leser om William Wisting ser jeg for meg forfatteren Jørn Lier Horst. Det kan jo selvfølgelig være at dette bare gjelder for meg, men det samme skjedde når jeg startet på Menneskefluene. I starten så jeg for meg førstebetjent Kolbjørn Kristiansen som en mer eller mindre kloning av forfatteren Hans Olav Lahlum. Først senere i boken oppdaget jeg at hovedpersonene her var høy og lys, og ikke nødvendigvis like energisk som forfatter Lahlum. Jeg ble litt forvirret et lite øyeblikk, men det gikk fort over. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å tenke på det. Det var så mange mysterier i boken at jeg var for opptatt av å prøve å løse dem.
Menneskefluenes handling finner sted på slutten av 60-tallet, med forgreininger til perioden før og under 2.verdenskrig. I Krebs gate 25 høres skudd, og den anerkjente motstandsmannen, Harald Olesen, blir funnet skutt og drept i sin egen leilighet. Naboene som hører skuddet befinner seg mellom åstedet og utgangsdøren, og alle vinduene i leiligheten er lukket fra innsiden. Det er et typisk lukket rom-mysterium, men ikke noe mindre spennende av den grunn. Listen over mistenkte er lang, og mange av naboene har sine skjelett i skapet. Det er mye som ikke er som det ser ut til ved første øyekast.
Den unge politietterforskeren, Kolbjørn Kristiansen, blir satt til å lede etterforskningen, og skaffer seg utradisjonell hjelp i overklassefrøkenen, Patricia Louise Isabelle Elizabeth Borchmann. Han liker særdeles dårlig at hun hele tiden ligger minst ett skritt foran både ham og resten av politiet, der hun sitter i biblioteket sitt, lenket til rullestolen, i det han kaller Det hvite hus. Når de graver dypere i naboenes historier finner de ut at det mange som kan ha avfyrt skuddene som tok livet av Harald Olesen.