Skyggerom

Når man leser Skyggerom får man hele tiden følelsen av at det lurer noe under overflaten. Det er et eller annet der som man ikke får helt tak på. En litt uggen følelse av at man ikke vil like det man kommer til å finne ut. Litt sånn tror jeg Anton Brekke hadde det i denne saken her. Han er både berømt og beryktet som kriminaletterforsker, og gjør ting litt på sin egen måte. Når ungdomsskolelærer Viggo Holm blir funnet drept i sitt eget hjem i Sarpsborg tar Anton Brekke med seg reisevesken som allerde står pakket på kontoret. Det er ingen tid å miste!
Parallelt med denne drapsetterforskningen er vi med øst-europeiske kriminelle som har sin virksomhet i Norden. Man blir rent skremt av å se hvor lite verdi enkeltindivider har for disse menneskene. Alt er en handelsvare, også barn! Anton Brekke og hans kollegaer Ole Kval og Magnus Torp kastes inn i en virvelvind av kaos, både på jobb og privat, og disse tingene henger mer sammen enn man aner!

Tre ting jeg likte ved Skyggerom:

1. Den drivende handlingen. Parallellhistoriene løper hånd i hånd, og man aner at fortiden spiller en større rolle i nåtiden enn det man ser ved første øyekast.
2.  Anton Brekke er mer enn en beryktet kriminaletterforsker. I Skyggerom er han også fraskilt eksmann, omsorgsfull far, bekymret venn og forbilde for unge kollegaer. Dette gir karakteren Anton Brekke en troverdighet som jeg gjerne vil bli bedre kjent med i mange bøker etter denne!
3. Den underliggende følelsen gjennom hele boken at det er et eller annet som ikke stemmer. Den gjør at man bare vil lese videre og videre, samtidig som man er bekymret for hva som faktisk kommer til å dukke opp. Dette er en hårfin balanse som Jan-Erik Fjell mestrer perfekt!

Gleder meg til nye fortellinger om Anton Brekke.